NORD EUROPA
Etter å ha tatt avskjed med gode venner dro vi fra Strand i Bærum til Son 26. juni. Der ble vi i et par dager for å hente oss inn
etter en slitsom innspurt før avreise. Besteforeldrene tok også turen til Son for et siste farvel.
Deretter lenset vi glade og fornøyde gjennom Europas kyst.
Helt til vi kom til Havstensund, syd av Strømstad.
Rett før vi skulle legge til bensinbryggen i Havstensund klarte noen på forundelig vis, med en elegant hoftesving, å brekke gasshåndtaket. Vi fikk satt ned turtallet på motoren, men vi fikk den ikke i fri. Så etter en ekstra æresrunde i sundet klappet (klasket) vi til kai og stoppet båten ved hjelp av lassoprinsippet. Vi fikk raskt tak i et nytt gasshåndtak som riktignok ikke var like elegant som den båtens italienske designer opprinnelig hadde utstyrt oss med, men enhver 14-åring ville vært stolt av å ha det på sin første GH-jolle. (Se bildet under.) Vår erfaring er at det tar ca. 22 måneder i snitt å få levert deler fra Dufour i Frankrike, men man kan jo ikke være sikker på at det kommer noe som passer, så Mathias satte igang og tilpasset båt og gasshåndtak til hverandre.
Mens gutta arbeidet med gassen dro noen bort til bensinstasjonen like bak og fylte to 30-liters kanner med drivstoff.
Etter en god natts søvn litt lengre syd fylte vi den ene kannen med drivstoff over på dieseltanken rett før vi kjørte inn i Sotenkanalen der det ikke er tillatt å seile. Det er vel unødvendig å forklare hvorfor, men vi seilte ut av Sotenkanalen denne dagen. Vi seilte til gjestehavnen i Smøgen der vi nok en gang stoppet båten ved hjelp av lassoprinsippet.
Resten av historien er egentlig den morsomste, om hvordan en havnesjef ville taue båten midtfjords og skumlegge den da han fikk høre om bensinfadesen, eller stasjonseieren som ville ha vårt tankinnhold levert på spesialtanker som det tok tre dager å få levert. Det mest spesielle var dog hvordan vi til slutt ble av med 70 liter bensin/diesel, men alt dette har jeg lovet å ikke fortelle.
Det må understrekes at det helt sikkert sto Diesel på den pumpen som ble benyttet i Havstensund, så hvordan det kom bensin på dieseltanken er et mysterium.
Oppglødd over å ha fått en skinnende ren dieseltank og en skikkelig rensing av motor og filtre bestemte besetningen seg for å sette kurs mot Læsø samme kveld. Da vi ankom Læsø sov det meste av besetningen så vi fortsatte like godt rett til vår favoritthavn i Kattegatt, Anholt.
Da skipperen (på det tidspunktet) endelig køyet på kvelden var det gått 42 timer uten blund.
Vi holdt nesten samme tempo gjennom resten av Nord Europa, og det ga egentlig ikke grunnlag for noen god start på vår reise, men vi var så ivrige etter å komme videre.
Gasshåndtaket som matcher enhver guttunges drøm, men neppe en italiensk designer.
Ikke akkurat havets skrekk, men alt for ofte havnens skrekk. Stadig flere får seg større båt enn de behersker på egenhånd i trange havner.
Ved tillegging på Anholt endret denne båten plutselig kurs og dundret inn i siden på båten som ligger fortøyd til høyre.
I neste forsøk traff de bryggen og det var kanskje det beste, for hvordan skal en kone i 60-årene kunne ta imot når det er nærmere to meter fra pulpitt og ned til bryggen?
Eller som han sa beroligende, HR-eieren som splintret bryggen i Smøgen etter å ha truffet vår båt to ganger i hekken: "I have insurance!"
Elg i solnedgang.
Årøsund og ikke Årø som vi først trodde vi gikk inn til. Skipperen syntes det var en svært dårlig havnebeskrivelse i havneguiden helt til han oppdaget at vi hadde lagt oss på motsatt side i sundet.
Derfor er det solnedgangen og ikke soloppgangen vi ser i bakgrunnen. Dårlig tegn når man går i surr med dette!
På bryggen i den tyske badebyen Damp. Minnet mye om Los Cristianos.
Den tyske badebyen Laboe. Minnet litt om Cann.
Fredrik, Madeleine og Mathias kan også være gode venner.
I Kielerkanalen, som det tok oss ti timer å komme gjennom, samt en overnatting underveis, fikk vi tilvenning til å kjøre innimellom store lastebåter.
Grei ferge som ikke lager bølger, men vi må dog vike.
Ut av slusen klemt mellom sluseveggen og et lasteskib.
Fra Elbe og ut i Nordsjøen fikk vi vår første test på å ferdest i tett trafikerte skibsleder.
Å kjøre mellom store skib som går tre til fireganger så fort som oss er omtrent som å sykle blandt vogntog på E 18.
Kapteinen (på det tidspunktet) ble noe stresset da han kom opp etter et toalettbesøk
og oppdaget at noen var i ferd med å krysse skibsleden diagonalt. I ettertid viste det seg at dette hadde vært
en genial manøver som spart oss for en lang omvei halvveis ut til Helgoland.
Fra Cuxhaven i Tyskland hadde vi et langt strekk langt til havs ned til Schiermonnikoog (heretter ble det slutt på nederlandske
stedsnavn i loggboken) der vi gikk inn i et fasinerende kanalsystem som bragte oss til Amsterdam.
Ingen problemer med dybden hvis man gikk midt i kanalene, men det gjorde vi jo ikke alltid.
Heller ingen problemer med høyden, hvis broene var i drift, men det var de ikke alltid.
På grensen til trafikk-kaos i tettstedene.
Reisen på kanalene gjennom Nederland har helt klart vært et av turens høydepunkter.
Sixhaven, den mest populære gjestehavnen i Amsterdam. Midt i sentrum.
De fleste havnesjefer har litt å lære her. Havnen ble bokstavelig talt fylt opp til åpningen ble tett.
Vårt første piratskip!
Vi har en ombord som er veldig hekta på sjørøvere til tross for at han har passert 16 år.
Piratene bør dog komme fra Karibien.
Madeleine traff noen gamle kjente i Amsterdam.
Klar for by'n for å feire Fredriks 19 årsdag.
Ut fra Amsterdam markerer vi Fredriks bursdag med norske flagg.
I Oostende i Belgia fikk vi som norsk båt stor oppmerksomhet og det norske flagget ble heist i havnen.
Vi ankom havnen midt på natten etter å ha blitt overrasket av en stormbyge på grensen mellom Nederland og Belgia.
En trist havn og by, men samtidig et besøk vi vil huske fordi vi ble tatt veldig godt imot og alt var så fremmed til tross for at det ikke er så langt hjemmefra.